+47 314 14 014

Infobrev Januar 2020

2019 er tilbakelagt, og vi går inn i enda et nytt år.
Vi kan dessverre ikke forutsi hva 2020 vil bringe, men vi kan jo håpe på at det nye året vil gjøre verden til et bedre sted for alle!

Løfterik

 

I år skal jeg ikke ha nyttårsforsetter
Med tåpelige løfter om banale dietter
Som ikke kan holdes – og langt fra fortæres
Så får det ikke hjelpe om kroppen besværes… 

 

Og fotballen Alanyaspor ruller videre:

Året 2019 har vært et bra år for fotballen i Alanya. Alanyaspor beholder sin plass i den tyrkiske superligaen og ligger trygt plassert på 6 plass i tabellen foran Galatasaray. Siste kamp i 2019 ble spilt 29. desember, og endte med 2 – 1 seier over Konyaspor slik kampstatistikken vises nedenunder. Og med 82 prosent ballbesittelse, 10 flere hjørnespark og 201 flere pasninger enn Konyaspor, slapp nok Konyaspor relativt billig unna. Alanyaspor fikk 1 gult kort mot motstanderens 4 gule.

 

Mange norske fotballentusiaster har skaffet seg medlemskort og adgangstegn, og stiller trofast opp for «sin» klubb i Alanya på hjemmekampene. Stemningen er høy på tribunen, og tyrkerne selv vet å hylle sine helter på gressmatten.

VIKTIG MELDING!

Du kan nå gå inn på din KUNDE LOG IN på vår nettside og laste ned fakturaer for innbetaling av fellesutgifter for 2020. Forfall er henholdsvis 16. januar og 15. juli, 2020.

 

Det osmanske rikets storhetstid 
(fortsettelse fra tidligere brev)

«Europas syke mann»

Fra slutten av 1800-tallet mistet Det osmanske riket herredømmet over den ene provinsen etter den andre. Bildet er en illustrasjon fra det franske magasinet Le Petit Journal, og viser hvordan keiser Franz Joseph (til venstre) river til seg Bosnia-Hercegovina, og den bulgarske fyrsten Ferdinand (i midten) erklærer seg som konge av et uavhengig Bulgaria, mens den osmanske sultanen Abdulhamid 2 står og ser på mens han mister store deler av riket sitt.
 
Balkankrisen
Lisens: (Falt i det fri - Public domain) 
På slutten av 1600-tallet var svakheten i det osmanske rike tydelig for alle. Ved freden i Sremski Karlovci (Karlowitz) i 1699 begynte en kamp mellom de europeiske stormaktene om delingen av dødsboet og, i påvente av slutten, om innflytelsesrike posisjoner i riket.
På 1700-tallet var det Østerrike og Russland som gjorde de viktigste landevinningene på Balkan og rundt Svartehavet, mens Storbritannia og Frankrike nøyde seg med kommersielle og diplomatiske privilegier. I en rekke kriger gikk den ene provinsen etter den andre tapt, mens de indre forholdene ble stadig mer kaotiske.
På 1800-tallet fikk oppløsningsprosessen et slikt omfang at «det østlige spørsmål», det vil si hvordan man best skulle dele restene etter det tyrkiske rike, permanent stod på dagsordenen i Wien, Moskva og Paris. Britenes politikk var mer defensiv; i det store og hele bestod den nå i å støtte tyrkerne mot deres grådige arvinger.
I 1854 gikk britene (og franskmennene) til krig på tyrkernes side for å stanse russerne i deres aggressive ekspansjonstrang (Krimkrigen), og etter den russisk-tyrkiske krigen i 1877–1878 oppnådde de det samme ved diplomatisk intervensjon. I mellomtiden hadde nasjonalismen spredt seg til rikets undertrykte folkeslag, og skritt for skritt klarte grekere (1830), serbere, rumenere og bulgarer (1877/1878) å opprette sine egne stater.
 

Ungtyrkerne
Lisens: (Falt i det fri - Public domain)

Ismail Enver pasja ledet den ungtyrkiske revolusjonen i Det osmanske riket i 1908.
Viktigere for tyrkernes egen historie var det at det begynte å gjøre seg gjeldende en ny ånd blant dem selv. De første alvorlige reformforsøk ble gjort under Selim 3 (1789 – 1807), og i løpet av 1800-tallet arbeidet en rekke fremskrittsvennlige sultaner og vesirer med et moderniseringsprogram som, selv om de ikke klarte å gjennom-føre det helt og fullt, innledet en gjennomgripende omformings-prosess.

Abdülhamit 2, som regjerte fra 1876 til 1909, lot seg i begynnelsen råde av reformvennen Midhat pasja og gav Tyrkia en fri forfatning i 1876. I 1878 opphørte reform-bevegelsen brått, og frem til 1908 var riket underkastet Abdülhamits despotisme. Han undertrykte hensynsløst alle tilløp til reformer og liberal tenkning. Under hans regime mistet også imperiet kontrollen med Egypt og Tunisia.

 

I 1908 tok den hemmelige opposisjonsgruppen «ungtyrkerne» makten, og i en bølge av revolusjonær begeistring gjennomførte de forfatningsstyre, parlamentarisme og en hel rekke liberale reformer. Uheldigvis fikk ung-tyrkerne liten anledning til å følge opp den lovende begynnelsen; først indre splid og dernest krig utad forvandlet det ungtyrkiske regime til et militærdiktatur.
 
Balkankrigene og første verdenskrig
 
I 1911 innledet Italia plutselig krig mot Tyrkia, en krig som endte med at de sikret seg Dodekanesene og Libya. I 1912–1913 klarte Balkanforbundet å fravriste tyrkerne mesteparten av deres resterende besittelser i Europa. Under det ungtyrkiske triumviratet Enver pasja, Talat pasja og Kemal pasja (1913–1918) økte Tysklands innflytelse sterkt i Tyrkia.
 
Den pantyrkiske doktrinen ble grunnlaget for en felles tyrkisk og tysk politikk rettet mot Russland og Storbritannia. Da første verdenskrig brøt ut, sluttet den tyrkiske regjeringen 2. august 1914 en alliansetraktat med Tyskland, og 31. oktober ble krigen offisielt erklært.
Krigen ble en veldig belastning for Det osmanske rikets ressurser og førte til britisk invasjon både i sør (fra Jemen til Bagdad) og vest (Gallipoli). Engasjementet på sentralmaktenes side endte med totalt nederlag, og 30. oktober 1918 ble det sluttet våpenstillstand mellom Tyrkia og ententemaktene, blant annet med okkupasjon av Dardanellene og Bosporus med Istanbul og andre
strategisk viktige områder. Britene besatte blant annet havnen Samsun ved Svartehavet, franskmennene sikret seg Kilikia, italienerne området rundt Konya og Antalya, mens grekerne i mai 1919 under britenes beskyttelse gikk i land i Smyrna, dagens Izmir.
Denne byen skulle tjene som brohode for en fremtidig gresk provins i Anatolia.
 

Sultanatets Fall
Den tyrkiske delegasjonen i Sèvres.
«Sèvres-traktaten»
(Lisens: Falt i det fri - Public domain)

I perioden 1919–23 vokste det frem en nasjonal frigjøringsbevegelse under Mustafa Kemals ledelse. Sultanatet ble opphevet, og i 1923 ble Tyrkia republikk, med Mustafa Kemal (Atatürk) som president (til 1938).
I protest mot sultanens kapitulasjonspolitikk forlot general Mustafa Kemal Istanbul i mai 1919 og dro til Samsun. Her erklærte han at han ville lede folkets kamp mot grekerne og motstanden mot Tyrkias deling. På en nasjonalkongress i Sivas i september, med deltakere fra hele Anatolia, ble Kemal utpekt til den nasjonale frigjøringskrigens fører; senere flyttet kongressen til Ankara. 

I 1920 brøt det så ut borgerkrig etter at parlamentet i Istanbul med sitt flertall av «kongressister» var blitt oppløst av de britiske okkupasjonsmyndighetene, og «den store nasjonalforsamling» hadde konstituert seg i Ankara med Mustafa Kemal som president (20. april 1920). Etter forslag fra USAs president Woodrow Wilson opprettet de allierte i mai 1920 en armensk republikk i det østlige Anatolia, og samtidig okkuperte den greske hær en del av Tyrkia i vest.
I august 1920 undertegnet så sultanens representanter fredstraktaten i Sèvres, som ble en skuffelse for tyrkerne; traktaten beseglet tapet av alle gamle tyrkiske besittelser i Syria, Palestina og de arabiske landene. Palestina og Irak ble britiske mandatområder, mens franskmennene sikret seg Syria med Libanon. Storbritannia, som hadde overtatt Kypros i 1878, annekterte nå definitivt øya som kronkoloni.
Sèvresfreden tok også sikte på at det skulle opprettes en autonom kurdisk stat, at «kapitulasjonene» (utenlandske statsborgeres privilegerte stilling i Tyrkia) skulle gjeninnføres og at Anatolia skulle inndeles i innflytelsessoner mellom Frankrike, Storbritannia og Italia.
Den tyrkiske uavhengighetskrigen ble innledet 20. juni 1920, da en gresk offensiv begynte i forståelse med de allierte; seiersmaktene ville sikre seg at bestemmelsene i Sèvrestraktaten ble overholdt allerede før avtalen var undertegnet. Den nye tyrkiske hæren forsøkte først å rykke frem mot Istanbul, men måtte slå retrett på grunn av sterk gresk motstand. Men 10. januar 1921 vant tyrkerne under Ismet pasja en første seier over grekerne, og i øst jagde general Karabekir armenerne på flukt og erobret tilbake de områdene som var tapt til russerne i 1878.
Traktatene fra Moskva (mars 1921) og Kars (oktober 1921) bekreftet den tyrkiske nasjonalisthærens seirer, og Mustafa Kemal kunne også slutte en vennskapsavtale med den nye sovjetstaten. På vestfronten satte grekerne i gang nye offensiver i mars og juli–august 1921, men de tyrkiske troppene klarte å slå dem tilbake, og 9. september kunne de innta Izmir og drive de siste greske troppene ut av Anatolia.
Etter fransk mellomkomst unnlot britene å gripe inn mot tyrkerne, og en gresk-tyrkisk våpenhvileavtale ble undertegnet i Mudanya 11. oktober 1922.
1. november 1922 ble sultanatet opphevet. Tyrkia ble republikk med Mustafa Kemal (som i 1934 fikk etternavnet Atatürk) som president i 1923.
 

Månedens raritet smiley (og forbausende fakta):

Den andre mannen som seilte utfor Niagarafossen i en tønne – Bobby Leach – overlevde fallet, men døde senere etter å ha sklidd på et appelsinskall!

 

 

Vårt faste løfte:

Tyrkiafryd vil fortsette å gi tjenester av høy kvalitet, med minimumspriser for medlemmene i forhold til de økonomiske forhold som til enhver tid gjelder. Og vi vil fortsatt gjøre vårt beste for å holde prisene stabile mot ekstraordinære svingninger i utenlandsk valuta.

Se vår e video her: https://www.youtube.com/watch?v=rbZR6g5vSpg

 

Vi ønsker alle et riktig Godt Nyttår!
Og på gjensyn i Februar...